Involvering av den andre forelderen

Det er viktig at du jobber med å få samtykke til å involvere den andre forelderen.

​

Refleksjon:

 

I hvilken grad bør den andre forelderen være med på å avgjøre hvor mye informasjon barnet skal få?

​

Bør den andre forelderen være med på å gi informasjon til barnet?

 

«Vi må også snakke med mammaen (eller pappaen) til barnet ditt for å få enda mer utfyllende informasjon. Du og jeg kan på forhånd avklare hva du ønsker vi skal formidle om din situasjon. I samtalen vil vi snakke om hvordan vi best kan hjelpe barnet. Hva tenker du er den beste måten å gjøre det på?»

 

Forsamtale med den andre forelderen

Det er viktig at begge foreldre informeres om det lovhjemla arbeidet som gjelder alle barn og søsken som er pårørende. I familier der den ene sliter med rusmiddelutfordringer, er det gjerne den friske forelderen som har daglig omsorg. Slik kan det også være med lengre sykdomsbilde med psykiske lidelser.

​

En forsamtale kan gi den andre forelderen mulighet til å lufte eventuelle frustrasjoner, samt bidra med sitt syn på saken før felles foreldresamtale. Iblant kan det være krevende å få til møter på grunn av tidspress eller geografiske avstander. Sterke konflikter i relasjonen mellom foreldrene kan også medføre motstand eller komplisere samarbeidet.

​

Kanskje ønsker ikke den andre forelderen å bli involvert selv eller mener at barnet har det bra. Du må da forsikre deg om at barnet er godt ivaretatt, for eksempel ved å få samtykke til å snakke med barnehage, skole, helsestasjon eller fastlege.

 

Gjør avtale med begge foreldrene om felles samtale eller samtale hver for seg. Dere bør være to fagpersoner dersom begge foreldrene er med. Det blir lettere å ivareta begge parter. Dere må planlegge sammen i forkant.

 

Ivareta den andre forelderen i møtet

Å gi støtte og kunnskap til den andre forelderen er særdeles viktig. Dersom det er brutt relasjon mellom foreldrene har «den andre forelderen» ingen konkret rolle eller rettighet som pårørende, og får heller ikke innsikt i behandlingen med mindre pasienten gir samtykke. Samtidig har den andre forelderen ofte daglig omsorg når foreldrene ikke lenger er et par.

 

Praktisering av taushetsplikt og mangel på samhandling i hjelpeapparatet fører dessverre til at barn kan utsettes for risikosamvær med forelderen som har rusproblem og psykisk sykdom. Dette medfører selvsagt fortvilelse og stort stress hos forelderen som har omsorgsansvaret, og kan gi barn unødige belastninger og traumer.

​

Mange vil nok derfor være takknemlige for å bli inkludert. Samtidig kan det være mange grunner for at det er komplisert. Om du får til et møte med den andre forelderen alene, eller med begge foreldrene sammen, er det viktig å anerkjenne dette: «Jeg har stor forståelse for at dette kan være krevende for deg, og er glad for at du er her. Vi har tidligere snakket om barnet deres og hvordan barnet kan være belastet av mamma eller pappa sin tilstand. Vi håper derfor at du kan være med å vurdere hvordan vi best kan hjelpe barnet deres?»

 

Et ekstra blikk på papparollen

Vær oppmerksom på at mødre og fedre kan ha ulike behov.

Det er ofte slik at mor tar mer ansvar for barnet, selv i likestilte par. Heldigvis har det etter hvert blitt mer fokus på farsrollen. Den nye §35 i Barneloven legger sterkere vekt på felles foreldreansvar. Loven gjelder for alle som er fedre til barn født etter 1.januar 2020. Barnelovens utgangspunkt vil etter endringene være felles foreldreansvar for alle, også for de som ikke har vært gift eller bodd sammen. Solberg og Glavin (2018) påpeker at fedre selv ønsker en mer aktiv rolle i svangerskapsomsorgen og på helsestasjonen.

 

Enten far er den som trenger behandling, eller han er pårørende, har han en viktig rolle overfor barnet, både når det gjelder samspill, relasjon og tilknytning.

 

Tenk gjennom om det er spesielle tema det er viktig å snakke med alene, og om det kan være nyttig at en mannlig kollega snakker med far. Tema som kan være aktuelle å ta opp:

• Hvilke aktiviteter og gjøremål innebærer papparollen når mor er hjemme?

• Hva skjer med pappas rolle når mor er borte på grunn av rusepisoder/psykisk sykdom/behandling?

• Hvordan opplever far sin egen rolle i møte med samfunnets forventninger, eller mangel på slike?

 

Eksempler på hva barn sier er viktig for dem i møte med fagfolk:

 

«De må lytte til det jeg sier»

 

«De må tro på det jeg sier og være interessert i hva det betyr – de må på en måte holde med meg»

 

«De må spørre, for jeg kommer ikke på noe som jeg kan si»

 

«Det verste er når de voksne sier: Jeg vet hvordan du har det. Det gir så sykt dårlig tillit altså»

 

«De voksne må aldri si: Det kommer til å gå bra – selv om de tror det altså – de må heller spørre hva jeg tror. Det er så mye bedre»

 

«Det er fint når jeg får hjelp til å forstå følelsene mine»

 

Eksempler på hva barn sier de vil vite:

«Jeg vil vite alt! Jeg syns det er bra når de voksne sier alt de vet selv om det gjør vondt når de sier det»

​

«Jeg ble veldig lei meg da jeg fikk vite at mamma hadde blitt slått, men samtidig så forsto jeg mye mer og ble rolig av det»

​

«Det var ikke noe av alt det jeg fikk vite jeg ikke ville visst»

​

«Før har jeg jo ikke forstått hvorfor jeg måtte flytte og da tenkte jeg ofte det var noe med meg. Nå forstår jeg jo at det ikke var det i det hele tatt»

​

«Det var godt at tante var med sånn at vi kunne snakke om det etterpå»

 

(Lise Rasmussen, Fagkonsulent for barn og unge PårørendeSenteret i Stavanger (2015)

 

Når barnet ikke ønsker å
delta i barnesamtale

Det kan selvsagt være situasjoner der barnet motsetter seg å delta i en samtale med foreldre og fagpersoner. Barnet kan være redd for sanksjoner i etterkant, eller har blitt fortalt at det må flytte i fosterhjem eller at forelderen må i fengsel. Det kan også skyldes at barnet rett og slett vil være i fred, ikke orker å delta eller forsøker å stenge virkeligheten ute.

 

I slike tilfeller er det spesielt viktig å ta seg tid, tilpasse barnesamtalen på barnets premisser og i flere runder. For eksempel kan første treffet skje hjemme sammen med en eller begge foreldre. Et annet alternativ er at barnet snakker alene med en fagperson som barnet har tillit til. Bruk tid, vær kreativ og se muligheter for hvordan du kan bidra til at barnet eventuelt får informasjon og oppfølging på andre måter, men ikke press barnet.