DITT ANSVAR IFØLGE LOVEN

Siden 2010 har vi i Norge hatt lovverk som skal sikre at barn og mindreårige søsken som er pårørende blir ivaretatt når foreldre og søsken er syke. Dessverre er det fortsatt ofte slik at mange mindreårige hverken blir fanget opp, informert eller fulgt (godt nok) opp av hjelpeapparatet når foreldre eller søsken er i behandling.

​

Oppmerksomheten, kompetansen og engasjementet rundt barn som pårørende er blitt styrket i hjelpeapparatet de senere årene. Det betyr at barn som er pårørende i mye større grad får informasjon og oppfølging for sin egen del.  

​

Samtidig er det flere forutsetninger som må være på plass for å lykkes med å innfri lovkravene i praksis.

​

Arbeidet bør forankres på et overordnet nivå og settes i system på enhetsnivå. Rammebetingelsene for utøvelsen må også være tilstrekkelige. Vi har fortsatt en god vei å gå for at barn og søsken som er pårørende blir fanget opp, informert og fulgt opp i tråd med lovverket.

​

Alt helsepersonell er pliktig til å bidra til at mindreårige barn og søsken får tilpasset informasjon og nødvendig oppfølging når foreldre eller søsken har utfordringer knyttet til rus eller psykiske vansker.

​

Helsepersonell SKAL og andre fagpersoner BØR bidra til at arbeid med barn som pårørende blir ivaretatt både i spesialisthelsetjenester, kommuner og private virksomheter.

​

Helsepersonelloven § 10a omfatter både pasientens biologiske barn, adoptivbarn, fosterbarn, stebarn, søsken og etterlatte barn.

​

Også barnebarn, nevøer/nieser eller andre barn og unge som står pasienten nær, bør tilbys informasjon og oppfølging dersom de er berørt.

Dersom begge foreldre har foreldreansvar må begge gi tillatelse til at du snakker med barnet.

Om du som fagperson er bekymret for barnet, og forelderen ikke ønsker å samarbeide, skal du vurdere om det er behov for å melde fra til barneverntjenesten. (Se Lover  lenger ned på denne siden.)

​

Selv om barneverntjenesten allerede er inne i saken betyr ikke det nødvendigvis at det satt i gang tiltak. Du skal derfor vurdere å melde på nytt dersom det er nye opplysninger som skaper bekymring. Det kan være at nye opplysninger er avgjørende for at barnet skal få hjelp.

Plikten som følger av § 10 a. er avgrenset til å bidra til å ivareta behovet for informasjon og nødvendig oppfølging. Det er med andre ord ikke en plikt som er absolutt. En er avhengig av pasientens samtykke. På den annen side skal personellet samtale med pasienten, «blant annet» om barnets informasjons- eller oppfølgingsbehov.  «Innenfor rammene av taushetsplikten skal helsepersonellet også tilby barnet og andre som har omsorg for barnet, å ta del i en slik samtale.» (Nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse av barn og unge)

Det er gjennom flere år blitt utarbeidet nasjonale, kunnskapsbaserte fagprosedyrer som gjelder både for kommuner og spesialisthelsetjenester. Du finner prosedyrene på  www.barnsbeste.no og www.helsebiblioteket.no

​

Barn som etterlatte etter foreldre eller søsken

Helsepersonell skal bidra til å ivareta mindreårige barn som er etterlatte etter foreldre eller søsken.

Hvis foreldre eller søsken dør brått og uventet utenfor pleie- og omsorgsinstitusjon eller sykehus, skal

kommunen tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester, f.eks. gjennom et kriseteam i kommunen,

fastlegen, helsestasjon eller skolehelsetjeneste. Helsepersonell som kommer i kontakt med barnet i en slik krise har ansvar etter § 10 b. Se Pårørendeveileder (www.helsedirektoratet.no)

​

Lover

Barneloven § 35.Foreldreansvaret når foreldrene ikke er gift
 

Barnevernloven § 6-4. Opplysningsplikt
 

Barnehageloven § 21.Opplysningsplikt til sosialtjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten; § 22. Opplysningsplikt til barnevernet
 

Forvaltningsloven § 13. (taushetsplikt).
 

Helsepersonelloven § 10a Helsepersonells plikt til å bidra til å ivareta mindreårige barn som er pårørende til foreldre eller søsken; § 33.Opplysningsplikt til barnevernet
 

Opplæringsloven § 15-3. Opplysningsplikt til barnevernet; § 15-4. Opplysningsplikt til sosialtjenesten